Tanker rundt å være med en verdensstjerne

Gjennom over 40 år i pressen har jeg vært heldig å få treffe mange kjente personer, spesielt sportspersoner. En av dem jeg vil tenke tilbake på, kanskje noen av de beste timer på jobb var ett par timer med Edvald Boasson Hagen i Sarpsborg.

For en tid tilbake lå det en mail fra Hafslund Strøm i innboksen, nei det var ikke angående strømmen denne gang. Hafslund Strøm er sponsor for Edvald Boasson Hagen og de skulle lage en film fra 1000 års byen i forbindelse med at Tour of Norway har siste etappe i solbyen.

Sarpeborgjenta Julie Hæhre med litt fortid i SA, husket på meg og lurte på  om jeg ville skrive litt om at Boasson Hagen. Han skal ha en et møte sykkelungdommene i Sarpsborg i timene etter at sykkelfolket er i mål. Dette skal finne sted på Hafslund Hovedgård. Det var jo ikke vanskelig å si ja til en slik jobb. Jobb er jobb tenkte jeg. Sarpsborg er Sarpsborg.

Det kom ny mail om tid for oppmøte og det ble noen timer som jeg aldri villet vært foruten. Jeg møtte en ettertraktet verdensstjerne helt fri for nykker og nedlatende holdninger. Det var bare et stort smil og velvillighet fra første håndtrykk til det siste. Nesten som du skulle tro du hadde kjent ham i all evighet. Det eneste jeg har snakket med ham er i kamp med andre journalister etter en tidligere etappen i Sarpsborg.

– Jeg har fridag fra treningen, så det er viktig å legge inn slike oppdrag. Hyggelig å gjøre litt annet også å slappe av litt, sa Edvald.

Jeg følte det må være mer slitsomt med slike dager, hvor man bli kommandert til alt som skal gjøres. Aldri stilte han spørsmål ved noe som ble gjort.

Det eneste han sa: – Er dere fornøyde, eller gjør vi det om igjen, like klar til å gjøre det igjen.

Som lokalkjent i byen noe ikke de andre var, ble jeg guiden fra sted til sted. Vi kjørte bil og Boasson Hagen syklet eller lå hjul som han sa. Lovte å ikke sykle forbi meg selv i motbakkene opp fra Glengshølen. Han var oppe på siden, men slapp seg ned i dragsuget igjen. Da vi endelig stoppet, var ikke han annpusten, nei. Hadde det vært meg i 40 til  50 km/t, nei gløm det, det ville ikke skjedd. Blodsmak i munn bare ved å tenke på det.

Han ønsket å vite mye om Sarpsborg. Gleder seg veldig til å komme tilbake finaledagen i Tour of Norway.

-Sarpsborg er en av byene hvor folket er flinke til å lage dette sykkelrittet til en folkefest. Helt naturlig at det i år er avslutningen her i byen. Gleder meg til å komme tilbake. Dette er det første store løpet før Tour de France som er hovedmålet for sesongen, fortalte han.

Jeg gleder meg minst like mye til 22 mai og selvsagt håper jeg Edvald Boasson Hagen kjører først over målstreken. En takk må jeg få rette til Julie Hæhre og Anne-Line Ottesen for deres tanke på SA og at jeg fikk være med og for bildene jeg fikk av dere. 

Bildene vil alltid minne meg om en av de største og flotteste idrettspersonene jeg har fått lov til å møte. De har vært mange og på alle plasser av skalaen kan jeg fortelle dere.

 

Godt Nytt 2016 og mine tanker fra året 2015

Godt å være i det våte element.

I disse travle tider er det viktig å ha tid til de som trenger deg mest.

2016 er her og 2015 snart en saga blott. Likevel vil året aldri bli glemt, til det er minnene for mange og for sterke. Det er alltid noe som er sterkere enn annet, som aldri blir visket bort, om man vil eller ikke.

For meg har 2015 blitt et år på både godt vondt. Hvis jeg tenker tilbake så har vel de fleste år vært slik, på en eller annen måte. Det er ikke et eneste år som er rosenrødt som vi kan seile på en evig medgangsbølge. Det er alltid noe der ute som ønsker å bryte i stykker den bølgen så fort vi er på toppen.

Likevel er det ingen grunn til å klage, for jeg og de fleste rundt meg har det supergott. Vi i Norge og mange andre land, har vunnet i Lotto. Det gjorde vi den gang vi ble født. Vi trakk vinnerloddet som ble født der vi ble. Det er det etter min mening veldig viktig å aldri glemme.

Om vi vinner til oss gods og gull i Lotto eller andre spill, er det ikke så sikkert vi blir så mye lykligere over det. For meg er det å kunne glede andre, se smilet, gleden og enog annen gledestårene, som gjør det godt inne i meg. Ikke det at jeg til enhver tid kan kjøpe det jeg ønsker og vil.

Det å bry seg, strekke ut en hjelpende hånd og la smilet få prege hvert ansikt. Det å tenke seg om noen sekunder før man sier det man hadde tenkt. Det kan spare både deg selv og andre for mye vondt.

Livet vårt er hardt og brutalt, derfor ekstra viktig at vi er med å løser litt opp i denne hardheten.

Du sitter igjen med mange sterke tanker ved årets slutt. Jeg har mistet min far som mange andre har gjort. Fikk oppleve siste tiden med fantastiske Spartafan Erik. Han ga meg troen på at positiviteten overlever det meste, selv om han måtte gi tapt for kreften.

2016 er der og det er opp til hver enkelt av dere å gjøre det så godt som mulig. Det blir bare ikke bedre enn hva du selv er med på å gjør det til. Smil da, da har du gjort en god deal!

Til dere alle Godt Nytt 2016

 

Tanker om å være grytevakt

Frelsesarmeens gryte har hengt der så lenge jeg kan huske og det begynner å bli noen år. Helt ærlig hadde jeg aldri trodd at jeg en dag skulle stå der for å hjelpe til med å fylle den med klingende mynt og knitrende sedler fra gode mennesker der ute.

Lørdag 11. desember skulle bli dagen, hvor også jeg sto vakt for å hjelpe. Det meste her i livet kommer ved tilfeldigheter, slik ble også med dette. Det var min gode kollega Stina Mikalsen som en dag fortalte at hun skulle være grytevakt for Frelsesarmeens gryte. Det var startskuddet for min nyskjerighet, som ikke mange dagene senere gjorde at jeg sto der selv. Jeg hørte at de trengte hjelp og tok mot til meg å ringte.

Det var en glad stemme som møtte meg og de trengte hjelp for å få vaktene til å gå opp. Spørsmålet var om jeg kunne stille allerede to dager senere og nå var det bare å hoppe i det.

Lørdag formiddag ble kortet hengt rundt halsen min og jeg ble overlatt til meg selv ett på par timer i Storbyen i Sarpsborg. Ett par timer som fikk meg til å tenke en masse. Timene  ga meg nytt perspektiv på en god del jeg har lurt på.

Det er ingen tvil om at jeg kjenner mange personer i byen og det ble gitt spesielle blikk. Kanskje ikke alle som hadde ventet å finne meg der, en skravlefant som for en gang skyld var fåmelt.

Det ble likevel en del prat og nå var det andre som stilte meg spørsmål og ikke omvendt som jeg er vane med. Det mest stilte spørsmålet var hvorfor jeg gjorde dette.

Svaret for meg var enkelt. Frelsesarmeen er fantastiske til å hjelpe folk i sin by. Det er nemlig mange her jeg bor som ikke har mat til jul eller presanger til barna. Det er mange der ute som gruer seg til jul. En slik tanke er så fjern som den kan være for oss som er priviligert som har det så godt som meg.

Det blir veldig prat om flyktninger som kommer hit hver dag. Jeg ønsker også å hjelpe de som jeg har innpå meg, de jeg vet hvem er. De som ikke har vært så heldig som meg. Ved at jeg gjennom noen timer kan gjøre bittelitt for noen andre, føles vedlig godt.

Det var mye som gjorde godt denne dagen. Jeg er så imponert over hvilket stort hjerte de unge har til å gi og hjelpe. Kanskje ikke de som har mest i rutte med. Det fantes de som så en annen vei for å slippe mitt blikk. De var det svært få av, for de fleste hadde et smil å gi eller et vennlig ord å gi fra seg.

Det som er så godt med Frelsesarmeen. De trenger seg ikke på deg og maser. De står der og gir deg muligheten til å gi en hjelpende hånd til de som trenger det aller mest. Det er mange bare i vår egen by som har gitt seg til kjenne for at de trener hjelp. Det er så mange, mange flere enn vi tror. Det er da det er godt å vite at en del av dem får hjelp også denne julen. Takket være dere som står der og dere som gir en hjelpende hånd. De er det nemlig mange av, veldig mange.

For meg ble det Frelsesarmeen denne gang, men det er mange andre frivillige som gjør en fantastsik jobb for andre ikke minst nå i julen. De er alle like gull verdt samme hva de bidrar med og på hvilken måte.

Det trenges folk ved grytene, ikke koster det, ikke gjør det vondt. Du går derfra med noe ekstra varmt og godt innvendig inn i en høytid vi alle skulle glede oss til, men desverre mange der ute ikke gjør.

En riktig god førjulstid til dere alle!

Jeg er ikke sint på dere lenger mor og far

Det skulle ta 51 år for å viske bort det siste jeg har hatt å utsette på mine foreldre. 51 år hvor problemet har ligget latent og kommet tilbake med jevne mellomrom.

Jeg må tilbake til 1964 en novemberdag og Sarpsborg FK skal spille sin siste finale og motstander var nettopp Rosenborg som i november. Jeg er bare sju år gammel, men sett fotball med mine foreldre siden jeg kunne gå.
Jeg tok det naturligvis forgitt at det skulle bli en tur til Ullevaal for meg også. Men nei da, bare dager før finalen kom en skuffelse jeg faktisk aldri har klart å glemme.

Du Ole-Morten, du er nok for liten til å være med til Ullevaal, her blir det veldig mye folk og trengsel. Du skal være hos mormor og morfar og de har jo radio. Det ble også langt mer penger enn vanlig til godteri denne dagen, men hva i huleste heita betyr det når SFK er i cupfinale.

Ellers var jeg alltid med Østlandet-rundt for mor og far så alt av SFKs kamper. Når far jobbet kvelden, var det å bli plassert på bagasjebrettet til mor og kjøre inn til Folkets Hus for å høre overføringene over høyttaler der.
Mor var over gjennomsnittet SFK patriot og det ga hun høylytt uttrykk for på kampene. Etter hvert som årene gikk, reiste vi sammen til stadion. Der var det også slutt. Hun gapet så ille at jeg var flau over å sitte ved siden. En slik entusiast skulle man hatt på sittetribunen i dag, for vi mangler slike damer med et slikt engasjement.

51 år etter nedturen er alt glemt mor og far. Det jeg aldri trodde skulle bli en mulighet for meg, at et lag fra Sarpsborg skulle spille seg fram til en cupfinale er nå blitt virkelighet.

Tusen takk: Lasse, Alexander, Andreas, Kjetil, Amin, Anders, Steffen, Barry, Bojan, Patrick, Martin, Claes, Kristoffer, Ole Christoffer, Geir og Tom Freddy.
Dere fikset ikke bare den første cupfinalen for Sarpsborg 08, men også at jeg ikke lenger har noen ting å utsette på mine foreldre.

Nå blir det cupfinale på meg og ikke bare dem. Tiden leger alle sår heter det, for meg tok 51 år å bli kvitt det siste. Er det rart jeg gleder meg til 22. november og stedet Ullevål stadion som de var i 1964 og jeg i 2015.

Det er alltid vondt å miste noen, men det kan også være noe godt

Dagen kommer til oss alle, da vi skal miste noen vi er så inderlig glad i. Den dagen har kommet flere ganger, men ikke med den styrken som skjedde 13. juli 08.50. Da reiste min far «hjem» som han alltid sa at han skulle gjøre en dag. I dag 21. juni var det å ta en siste avskjed, for fortsatt lå han i kisten foran meg. Nå er han borte og bare de fantastiske minnene etter Jan Egil er igjen og de forsvinner aldri.

Far har de siste tre årene vært på verdens fineste hotell, Haugvoll Sykehjem. Han har blitt tatt vare på på en fantastisk måte og ble 92 år. Samme hvor gammel du blir og hvordan de siste årene er, er det tungt når øynene lukkes for siste gang og det siste åndedraget er tatt.

Oppe i all det triste har jeg vært verdens heldiste. Jeg har fått lov til å ha en far i 58 år, det er det ikke på langt nær alle som får lov til. Selv om livmotet har vært dårlig de siste årene, etter at han ble blind og fikk parkinson-sykdom, har vi mange ganger i uka hatt hverandre. Noen dager med gode samtaler og andre dager kun hverandre uten ord.

Jeg har veldig mange ganger hørt fra deg at jeg orker ikke mer av dette livet jeg Ole-Morten. Kan du hjelpe meg å gjøre slutt. Jo det var tøft å hver gang si at jeg kan hjelpe deg med alt far, men det greier jeg ikke. Selv om jeg visste at jeg ville spare ham for et liv i senga dag ut og dag inn uten annen framtid enn å ligge der.

For fire uker siden reiste jeg på ferie i tre uker. Det har vært min måte å komme litt vekk i disse årene. Da jeg kom hjem sent lørdag 11. juni var det selvsagt å reise opp til ham neste dag.

Jeg fikk en rar følelse. Da jeg gikk inn døra etter tre uker borte, sa det fra senga. Jasså kommer du nå Ole-Morten, jeg kjenner deg igjen på lyden av gangen din. Nå har jeg ventet på deg og det var jo hyggelig. Han var i kjempehumør og vi hadde mange gode timer.

Mandag morgen våknet han syk. Da en av pleierskene skulle ut for å hente saker for å ta blodprøve, sa han.
– Du bør ikke hente den, for nå reiser jeg hjem.
Da hun kom tilbake minutter senere hadde han reist. For meg var det godt å rekke hjem og det virket som det var en mening at jeg skulle gjøre det. Føles nesten slik at nå var jeg hjemme så nå kunne han reise.

Han fikk endelig sitt ønske oppfylt om å reise, og for meg gjør det vondt at han er borte. Men likevel er det noe godt å vite at han har det bra nå, for det hadde han ikke med seg selv.

Ingen tvil om at det som gjør vondt, men på en måte er det godt også. Egentlig litt merkelig å tenke på.

Nå er du hjemme hos mange av dine kjære far. Jeg er sikker på at vi på en eller annen måte møtes igjen. Minnene vil aldri noen ta fra meg og de 58 år med godhet blir aldri glemt. Du var alltid der for oss alle.

Jeg vil avslutte med ordene fra barnebarnet ditt.
Himmelen har nå fått enda en ny stjerne

Takk for alt og hvil i fred!

25 minutter unna, og nesten turistfritt

Dag 16:

Katedralen Santa Maria delle Grazie er den viktigste kirken i byen San Dona di Piave .

Gågata Corso Silvio Trentin

Katedralen Santa Maria delle Grazie er den viktigste kirken i byen San Dona di Piave .

Gågata Corso Silvio Trentin

En vakker by preget av enormt mye blomster

San Dona di Piave er en italiensk by med 41 815 innbyggere av metropolitan by for Venezia i Veneto. Denne byen ligger litt inn i landet fra kysten. Det er også årsaken til at den ikke er blant de største turistbyene langs kysten. Den ligger bare snaue halvtimen kjøring fra der jeg holder hus på Residence.

Det er ofte tilfeldigher som gjør at man blir kjent med noe nytt. Slik var det også for meg. Denne byen har det største og beste sykehuset i distriktet. De var hit jeg ble sendt når akillesen ble ødelaget. Byen så så trivelig ut når jeg kjørte tur og retur til sykehuset. Det var da jeg bestemte meg for å komme tilbake hit, som en frisk person.

For bare noen dager siden ble turen lagt til San Dona Di Piave og den kan virkelig anbefalles for alle. Den har det meste du kan tenke deg av en by kan by på. Herlig gågate, severdigheter og fantastisk gode restauranter både ute og inne.

I det flotte været som var denne dagen, ble det uteplassen foran rådhuset besøkt av oss. Som dere kan se øverst av bildene som er tatt. Sammen med stort sett bare lokalbefolkningen, og alle menyer kun på italiensk fikk vi all den hjelpen vi trengte. Det var virkelig en hyggelig opplevelse som frister til gjentagelse.

San Dona Di Piave ligger i Veneto-Friuli Plain, på den venstre bredd av elva Piave. San Donà var åstedet for harde kamper under første verdenskrig på grunn av sin strategiske betydning. Det er den historiske hovedstaden i nedre Piave, sammen med landområde som Portogruarese er Oriental Venezia .

Byen er det niende senter i regionen, og den tredje mest befolkede kommunen i provinsen. Den er hjertet av et urbant område på ca 65.000 innbyggere, som strekker seg langt utover kommunegrensene, noe du merker godt når du kjører fra og til byen.

For å få gjort nettopp det som du liker, er det best å oppsøke turistkontoret i byen. Der får du all den hjelpen du trenger for å skreddersy nettopp tiden for deg.

Dette var siste sommerblogg fra Italia for denne gang. Nå blir det dager med saker fra varme Tyskland og i første omgang Bad Waldsee og dens omegn.

Mitt lille spisekammer du ikke finner maken til

Dag 13:

Alt hva hjertet begjærer

Slakterdisker du bare kan drømme om

Når man reiser til det samme stedet år etter år, blir det enkelte steder og ting man alltid skal ha med seg. Slik er det selvsagt også for meg.
Bare ett par hundre meter utenfor Residence ligger en liten slakterbutikk. Den har sett slik ut så lenge jeg kan huske og den har vært på samme sted siden jeg var her første gang i 1968. Selvsagt har den gjennomgått noen ansiktsløftninger og rehabiliteringer. En gang har den skiftet eier og siden har det blitt familietradisjon å drive den.
Over døren henger skiltet Macelleria som det alltid har gjort. Når du kommer inn til slakteren, møter det varer i alle fasonger. Må innrømme at jeg like gjerne går hit, for å lag min egen middag som å gå på restauranten. Her er råvarene av beste kvalitet som bare venter på at de kjøpes. Jeg kan love at de aldri ligger der lenge heller.
Det er ikke bare turistene som kommer hit for å handle. Slakteren har blitt en kjendis i hele omegnen og folk reiser hit for å handle. Etter hvert har de gjort jobben lett for deg. De har en egen disk med nærmest ferdige matvarer. Da er middagen klar og bare å varme opp.
Jeg bruker gjerne litt tid på å lage til lunsj eller middag, nettopp på grunn av de utsøkte råvarene. De får deg nemlig til å glede deg ekstra til middagen, mens du holder på å tilbereder. Alle jeg kjenner på Residence, har mange ganger i løpet av ferien innom for her å handle.
Familien som driver, er verdens mest service-vennlige. Har du spesielle ønsker så fikser de det meste for deg. Den lille slakteren er et sted jeg må innom. Ikke bare en gang, men flere i løpet av mine dager her.
Som svensken sier, et lite «smultronstelle». Er du redd for at ikke alt er rent og delekat i utlandet. Stikk innom Macelleria på Via Francesco Baracca, så vil du klage på mye av det du finner i Norge når du kommer hjem.
Ha en fantastsik fredag og helg alle sammen.

Når et menneske snart betyr mindre enn dyr

Jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvor vårt rettsvesen og samfunn en dag skal ende. Rettferdighet er det langtfra slik det utvikler seg.

Det jeg sikter til er dommen for de som drepte ulvene. Ett år og åtte måneder innefor murene. Det er flott at de får sin straff og at den blir streng. Men det står jo ikke på noen måte i kontrast til det som ellers skjer i vårt samfunn. Der blir straffene bare kortere å kortere til min store skrekk for tøffere og tøffere forbrytelser.

Voldtekter som ødelegger mennesker og familier for livet, innsest av barn og unge. De slipper unna meg langt mindre straffer i en del saker. Det er da jeg stiller spørsmålet, hvor mye er et menneske verdt. Snart ingen ting etter slike straffeutmålinger som disse.

Her må det være for at dyreelskerne er flinkere til å protestere hver gang det skjer noe. Der vi andre lukker munn, øyne og bare gotar. Har helt klart noe å lære av dem.

Får du en innbrudstyv inn i ditt hjem. Du blir truet og skadet, men skader du den uønskede personen, får du din straff for å verge deg og dine. Skulle du ha brukt et våpen eller noe upassende til å forsvare deg i ditt hjem som du ikke skal ha, kan du være sikker på at du får en lang ferie innenfor murene.

Det er jo ingen straff å bli satt inn, men en lang ferie. Man skal jo ikke gjøre opp for det gale man har gjort i dag, nei man skal tilpasses til man skal ut igjen. Ut igjen før du vet ordet av det og møte de menneskene som aldri vil få det bra igjen. Mennesker som har fått angst, traumer og det som verre er. Mennesker som har fått ødelagt sitt liv og dermed også familier.

Det er jo ikke alltid politet kan komme for å hjelpe med en gang når det trenges. Selvsagt er de der om det er hardere ting, men ikke det som påvirker meg og deg i hverdagen. De er så få og på et helt annet sted når ting skjer hos deg. Borgervern er ikke lovlig, men fortsetter samfunnet slik er jeg sikker på at det vil komme mer og mer. Alle vet at det tildels finnes.

Det er kanskje jeg som tar helt feil her, men samme hvem jeg snakker med så sier de det samme. Folk føler seg utrygge å redde i dagen samfunn. det er på ingen måte bare utendørs, men også i sine egne hjem.

Jeg liker dårlig utviklingen jeg. Dessverre ser det ikke ut til at de som styrer og bestemmer ser det samme som oss mindre i samfunnet. De har jo noen til å passer på seg.

Det har ikke du eller jeg som vanlig arbeider, familiefar og et helt vanlig menneske i dagens samfunn.

Erik tapte den viktigste kampen, livet

Erik Rasmussen den utrolige

I dag er det den 18. april, en dag som ikke vil bli glemt med det første. Det var dagen hvor min venn Erik Rasmussen tapte sin viktigste kamp. Det var ikke en hockey, eller fotballkamp, men den største og viktigste av dem alle, LIVET.
Jeg var så heldig å bli kjent med Erik, da han ønsket seg en hockeykamp i Sparta Amfi. En tøff jobb å høre hans historie om kreften, som allerede hadde vunnet over kroppen. Spørsmålet var bare hvor mye mer han skulle rekke, før han alt for tidlig måtte forlate vår verden.
Det er ikke vanskelig å bli glad i en slik positiv gutt. Full av positivitet selv om det snart var slutt. Jeg skammer meg ofte, når jeg sutrer for nærmest ingen ting. Det er da jeg tenker på Erik og sier til meg selv. Du vet bare ikke hvor heldig du har vært og er i dette livet. Du får lov til å stå opp å gå på jobb hver dag.
Det sitter fortsatt som klistrer, det han sa til meg. Husk Ole-Morten sekunder for meg å nyte i livet, er som år for deg. Nå forstår jeg hva han mente og hvorfor han tok vare på hvert sekund.
Den gleden det var å se i hans øyne hele kvelden i Sparta Amfi. Nettopp den kvelden var den siste store begivenheten han tok del av, før han nå så uvirkelig er borte.
Du gjorde noe med meg Erik, du fikk meg til å se det positive i det meste. Du fikk meg til å sette pris på ting jeg tok helt naturlig tidligere. Det er ikke en selvfølge at vi skal stå opp hver dag og for det meste gjøre det vi har lyst til. Så heldig er jeg og de fleste av dere der ute.
Da får dere også sette pris på det. Som Erik sa til meg, lov meg at du aldri utsetter noe du skulle gjort i dag til i morgen. Da kan det være for sent!
Det blir noe tomt når meldingene fra Erik nå ikke kommer på facebook. Mye handlet om Sparta, men også andre hverdagslige ting. De samtalene har lært meg mye, Erik. De skal jeg ta med meg videre i livet, som en gave fra deg.
Tusen takk
Hvil i fred min venn!
En dag sees vi igjen!

En tur til Skottland måtte til for å få lov

Klar for første golfrunde siden 30 juni 2014, og Craighead på Crail ble spilt.

Det er når du ønsker det som mest og ikke får lov til det, at det svir mest. Slik er det for oss alle samme hva det gjelder. Lysten kan noen ganger ta overhånd og så gjør vi det likevel. Det er som regel veldig dumt!

For meg er det den store lideskapen golf som har blitt lidende. Nå er jeg på plass i Skottland, nærmere bestemt St. Andrews og på klubben med Crail Golfing Society. Det er her jeg skulle få lov til å spille golf igjen.
1. juli ble akillesen ødelagt på ferie i Italia. Siden har det vært gips, egen sko samme som Lund Svindal har brukt og opptrening. Jeg har vært tålmodig og ikke utfordret det. Forleden kom beskjeden fra fysioterapeut Tommy Aasli. Gjør hva du vil, men bruk hodet. Hvis det går galt vet du hva som venter deg igjen. For ble det 9 måneder og 11 dager med lengsel for å bli bra igjen.

Da jeg 10.00 onsdag morgen skulle slå ut den første golfballen på alle disse månedene. Var det som en drøm lå foran meg. 18 golfhull i storm og regntunge skyer. Hva spilte vel det for rolle, jeg var tilbake. Tilbake ikke bare for å spille golf, men å si ja når andre igjen skal ha meg med på ting. Ja til å ikke bruke akillesen som undskyldning for å la være noe.

Jo jeg kjente etter hele tiden under de tre timene runden tok. Kjente litt til akillesen mot slutten, men dette var jo første gang jeg fikk prøve den. Den holdt og gleden var enorm. Det ble til og med en lang spaserrunde i St. Andrews samme kveld. Om det ble en tur på puben, ja det ble både Guinness og GT der til fotball Chealsa- Paris St. Germain.

Hvordan golfen gikk?
Jeg var ikke der for å telle slag, birdie, par og bogies. Jeg var der for å få beskjeden at jeg nærmest er helt bra igjen. En større og bedre beskjed kan du ikke få en onsdag i Skottland.

Nyt livet, ta vare på hverandre og ikke minst la smilet ditt bli delt med andre. Det betyr så mye mer enn du tror.