Det er alltid vondt å miste noen, men det kan også være noe godt

Dagen kommer til oss alle, da vi skal miste noen vi er så inderlig glad i. Den dagen har kommet flere ganger, men ikke med den styrken som skjedde 13. juli 08.50. Da reiste min far «hjem» som han alltid sa at han skulle gjøre en dag. I dag 21. juni var det å ta en siste avskjed, for fortsatt lå han i kisten foran meg. Nå er han borte og bare de fantastiske minnene etter Jan Egil er igjen og de forsvinner aldri.

Far har de siste tre årene vært på verdens fineste hotell, Haugvoll Sykehjem. Han har blitt tatt vare på på en fantastisk måte og ble 92 år. Samme hvor gammel du blir og hvordan de siste årene er, er det tungt når øynene lukkes for siste gang og det siste åndedraget er tatt.

Oppe i all det triste har jeg vært verdens heldiste. Jeg har fått lov til å ha en far i 58 år, det er det ikke på langt nær alle som får lov til. Selv om livmotet har vært dårlig de siste årene, etter at han ble blind og fikk parkinson-sykdom, har vi mange ganger i uka hatt hverandre. Noen dager med gode samtaler og andre dager kun hverandre uten ord.

Jeg har veldig mange ganger hørt fra deg at jeg orker ikke mer av dette livet jeg Ole-Morten. Kan du hjelpe meg å gjøre slutt. Jo det var tøft å hver gang si at jeg kan hjelpe deg med alt far, men det greier jeg ikke. Selv om jeg visste at jeg ville spare ham for et liv i senga dag ut og dag inn uten annen framtid enn å ligge der.

For fire uker siden reiste jeg på ferie i tre uker. Det har vært min måte å komme litt vekk i disse årene. Da jeg kom hjem sent lørdag 11. juni var det selvsagt å reise opp til ham neste dag.

Jeg fikk en rar følelse. Da jeg gikk inn døra etter tre uker borte, sa det fra senga. Jasså kommer du nå Ole-Morten, jeg kjenner deg igjen på lyden av gangen din. Nå har jeg ventet på deg og det var jo hyggelig. Han var i kjempehumør og vi hadde mange gode timer.

Mandag morgen våknet han syk. Da en av pleierskene skulle ut for å hente saker for å ta blodprøve, sa han.
– Du bør ikke hente den, for nå reiser jeg hjem.
Da hun kom tilbake minutter senere hadde han reist. For meg var det godt å rekke hjem og det virket som det var en mening at jeg skulle gjøre det. Føles nesten slik at nå var jeg hjemme så nå kunne han reise.

Han fikk endelig sitt ønske oppfylt om å reise, og for meg gjør det vondt at han er borte. Men likevel er det noe godt å vite at han har det bra nå, for det hadde han ikke med seg selv.

Ingen tvil om at det som gjør vondt, men på en måte er det godt også. Egentlig litt merkelig å tenke på.

Nå er du hjemme hos mange av dine kjære far. Jeg er sikker på at vi på en eller annen måte møtes igjen. Minnene vil aldri noen ta fra meg og de 58 år med godhet blir aldri glemt. Du var alltid der for oss alle.

Jeg vil avslutte med ordene fra barnebarnet ditt.
Himmelen har nå fått enda en ny stjerne

Takk for alt og hvil i fred!