Det er nå snart tre måneder siden ferien fikk en brå slutt i Italia.
Spesielt er det blitt hvordan livet har forandret seg om jeg ville eller ikke. Der har jeg lite jeg skulle ha sagt eller kan gjøre. Likevel har tre måneder gått raskt, men bloggen har fått lide. Det skjer liksom ikke like mye i en alenetilværelse i forhold til full fart fra morgen til kveld.
Det er ikke mulig å se at noe har skjedd, men å stritte i mot en akilles som er ødelagt er likevel umulig.
Kommende uke er klarsignalet gitt for å kjøre bil igjen. Tre måneder uten å komme dit jeg vil, ja det har vært mye tøffere enn noen kan tro. Nå åpner drømmetilværelsen igjen, den du ser fram til så veldig mye hver dag.
Har jukset litt og kjørt avisas bil noen korte turer de siste dagene. Nå er det bare å finne fram nøklene til min egen. Endelig skal også høyreskoene bli brukt igjen. Tre måneders hvile er sikkert nok for dem også.
Uten all den støtte og hjelp jeg har fått fra alle der ute, hadde ikke hverdagene gått så greit som den har gjort.
Jeg er evig takknemlig for alt det positive som er vist.
Likevel har det vært mulig for meg å følge Sarpsborg 08 og Spartas hockeykrigere på nært hold. Ikke nok med det, men spillere, trenere og ansatte har vært velvilligheten selv til å få tilbake etter endt dyst. De har selv tilbydt seg å kjøre meg hjem eller på jobb. Er det så merkelig at man elsker idretten, menneskene og alt rundt.
Nå skal dere alle slippe den delen, jeg er fri, glad og superfornøyd.
Fortsatt skal spesialfoten brukes ute i tre måneder til når jeg er ute, men den skal av mer og mer.Den gamle hverdagen nærmer seg for hver dag.
TAKK ALLE SAMMEN. Nyt en fantatsik høst og husk bak skyen er himmelen alltid blå. Det gjelder bare å nyte selv de små solglimt.
sarpeole 