Hvorfor aldri meg?

Golf er min store lidenskap på fritiden. Det finnes ingen ting  i livet hvor humøret svinger mer enn på golfbanen. Ja kall meg gjerne for golfidiot, det passer sikkert greit.

Jeg har holdt på i mange år med denne sporten. Den gir meg mosjon, frisk luft, gleder og ikke minst masse frustrasjon. Det finnes ikke et sted jeg blir mer forbannet enn på golfbanen, når den dumme lille ballen går alle andre veier enn dit jeg vil den skal gå. Merkelig. men du må ikke tro at den hører på deg, den lever sitt eget liv til jeg ikke finner den og må finne fram en erstatter.

Etter så mange år med gleder og frustrasjoner, er jeg ikke mindre ivrig i dag.

Hole in one er alle golfspilleres store drøm. Å slå golfballen ned i hullet fra utslaget på kun ett slag, drømmer alle golfspillere om. Det har jeg aldri fått lov til å oppleve, men ballen har truffet flaggstanga, hoppet over hullet og lagt seg så nære at et vindpust hadde vært nok til at den falt i. Men den dagen var det selvsagt vindstille.

Jeg har gått sammen med andre spillere mange ganger, hvor de har satt hole inn one. Litt mat og drikke har det også blitt på meg på deres bekostning. Slik er reglene i golf at den som slår et slik slag og får hole in one, må spandere på de som de går sammen med etter runden eller ved en senere anledning.

En kan jeg slå fast. Det er ikke for at jeg har så dårlig råd at jeg ikke kan spandere på mine medspillere hvis jeg får det til. Alle de tusen slag jeg har slått, så har jeg aldri fått lov til å oppleve den gleden.

Hver eneste gang på golfbanen er håpet der og tankene at det er min tur. Men hver eneste gang må jeg plukke opp ballen fra koppen/hullet etter enda flere slag enn det ene.

Det merkelige er at mange som har fått hole i one, har fått det på lykketreffer. De har truffet, fjellet, veien ja nærmest alt mulig før den har havnet i koppen. Det er ikke alltid kun gode slag og presisjon som fikser det.

Jeg lurer på om det er noe med de ballene som jeg bruker. Om de er programerte til aldri å gå rett i hullet. For meg virker det som de fleste går alle andre steder enn dit jeg vil. Selvsagt har det lite med mine ferdigheter, når jeg ser alle de merkelige ballbanene som andre har hatt før de har havnet i hullet. Da skal det også være mulighet for meg.

Noen sier det er bare å smøre seg med tålmodighet, men det får være måte på hvor mye tålmodighet man skal smøre seg med, syntes nå jeg.

Trøsten får være at det er veldig mange der ute som er i samme situasjon som meg, en meget dårlig trøst, spør du meg.

Snart er det ny golfrunde for meg, nye sjanser og nye muligheter. Hole in one, glem det. Golfen gjør at jeg får ut mye frustrasjon, og det er sikkert godt for mine omgivelser langt etter golfrunden. Kanskje ikke alltid de som går sammen med meg er like fornøyde hele tiden. Ekstra mosjon får de ved å være med å lete etter mine golfballer. Noen finner vi på de merkligste steder (som bildet øverst fra La Finca i Spania i våres) og andre finner vi ikke, men ikke like blid. Det går fort over da!

Like bild, i hvertfall etter en stund etter golfrunden. Jakten på hole in one gir jeg aldri opp. Om jeg i det hele tatt får oppleve det vet jeg ikke. Kanskje like greit!!!

crail. Crail Golfing Society i Skottland er også min hjemmebane. Det er blitt mange forsøk på hole in one her også uten å lykkes.

001

Så nære eller langt unna var jeg på hull 2 på

Mørk Golfklubb.

 

Buss på vannet må prøves i Hamburg

Hamburg porten mot verden, det vakre, høye nord. Det er ikke uten grunn at den grønne byen ved vannet anses å være en av Tysklands mest severdige byer. Den har ting som ingen andre har.

Selv de ellers så tilbakeholdne hanseatene kunne knapt skjule hvor stolte de var av byen sin, atmosfæren og den maritime sjarmen. Elven Elbe, Alster, Hafencity, Speicherstadt, Fischmarkt eller Reeperbahn – her er det mye storartet å oppdage hver eneste dag.
Den beste måten å oppleve en ny by på er å hoppe på en turistbuss eller en guidet båttur.

I Hamburg kan du nå gjøre begge deler samtidig- Hafencity Riverbus er en unik båtbuss som reiser både på vann og på land. Turen innebærer en 70 minutters reise på elven Elbe og på land i Hamburg sentrum, og starter i Brooktorkai 16 i Speicherstadt, som er den delen av Hamburg der du kan se gamle lagerhus, og som står på UNESCOs verdensarvliste. Bussreisen går videre til sentrum og deretter til halvøya Entenwerder i Rothenburgsort, en av de eldste bydelene i Hamburg.

Der blir turbussen din plutselig til et amfibisk kjøretøy som reiser videre på vannet. På vannet får du sett en meget imponerende flombarriere, før du kommer til Billwerder-bukten – et sted med mye historie og maritim industriromantikk. Etterpå går turen videre til en av de siste gjenværende ferskvannsmudderflatene.

Turene går hele året og avgangene er annenhver time.

01. April – 31.Oktober (fra kl. 10:00 til kl. 17:15)

01. November – 31. Mars  (fra kl. 10:00 til kl. 15:00)

PS: Husk det er bare abonnere ved å klikk på følg meg til høyre og du mottar hver gang en ny blogg er skrevet via din e-post.

wqnh2ohhd22wrkypc3ry[1]

Hafencity Riverbus er noe man bør få med seg om man tar turen til Hamburg. (Foto: Sven Mainzer, Tyske Turistbyrå)

Snart sommerferie og her er tips til steder, mat og gjøremål som er besøkt

Ferien står for døren for de fleste av oss. Kanskje du ikke helt hva du skal gjøre eller det meste er planlagt til minste detalj.

Bloggen Golfole har allerede mange tips hvis du tar en titt på tidligere blogger. Her er det mye lesbart og spennende tips til dere alle.

Selv setter jeg kursen for Europa igjen 24. juni og noen blogger skal det bli fra nye steder, golfbaner og annet som skjer i løpet av mine tre uker.

Jeg skal også forsøke å bidra litt her på bloggen i løpet av dagene også.

Det vil også komme noen reisetips før jeg reiser. Under ser det noen bilder fra saker som ligger på bloggen og mange mange flere er det å se på.

Husk det er bare abonnere ved klikk for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via e-post hver gang de kommer.

IMG_1578 - Kopi
Innsbruck ligger der nede og en fantastisk utsikt fra Aldrans  i Østerrike og hotellet Aldranser Hof.

DSCN1047Dublin blir aldri feil og kan nytes mange ganger.

Rethmar Golf
Ikke vanskelig å vite hvor man skal. Fin veiledning på banen. Det er besøkt flere baner i Tyskland, Østerrike og Italia. Flere skal det bli denne sommeren.
Schnitzel
Bare å nyte når Jägerschnitzelen blir servert.

Påsken er dessverre ikke like god for alle

Påsken er en fantastisk tid for de fleste av oss. En tid med mye fri og kanskje den høytiden hvor familie og venner holder sammen mest. Enten om det er på fjellet med snø, ved sjøen, i båten, hjemme eller i utlandet.

Dessverre er det alt for mange som aldri får oppleve noe av dette. De må bare være hjemme å finne på unnskyldninger ovenfor venner og andre. De har bare ikke muligheter av forskjellige årsaker.

Dessverre føler jeg at vårt samfunn blir mer og mer materialistisk, hvor goder betyr mer enn noe annet for oss. Avstanden til de som ikke er i nærheten av å kunne gjøre det som vi kan gjøre, blir bare større og større.

Facebook er blitt en stor del av hverdagen for de fleste av oss. tar vi en titt på denne i disse dager, er det kun alt det hyggelige som blir vist. Nettopp fra alle disse stedene som jeg nå har ramset opp. Med god mat og drikke, store opplevelser og alltid hvor hyggelig vi har det.

Ingen ting er bedre enn det, livet er for kort til at vi skal ha det annerledes. Det er veldig viktig å nyte de mulighetene som byr seg. Det å finne overskuddet for nye stressende dager som venter betyr mye.

Tenker over at det skal så lite til for å dele litt av den gleden vi har med andre. Tar vi oss tid i løpet av påsken til å besøke noen, hente noen for å gjøre deres tilværelse bare litt bedre. Noen er særs flinke, mens andre er god på unnskyldninger for å slippe.

Vi i Norge er faktisk blant de dårligste land til å nettopp dette. Jeg hadde en far i mange år på sykehjem, nå er det mor som er der. Når høytidene kommer dabber også besøkende av for de som er bundet opp til å være der. Ja rett og slett kraftig av.

Det samme gjelder alle de ensomme som sitter hjemme alene. De som en gang  var en stor ressurs for oss, men som nå er en klump om foten. Om dere viste hvor mye et besøk betyr, at det virkelig er noen som bryr seg om den fortsatt. Den halvtimen eller timen du gir her, kan ikke måles i noen ting for dem og oss selv.

Det er lett å klage på tiden, døgnet skulle hatt flere timer osv. Vi rekker det vi bestemmer oss for og ikke minst den herlige samvittigheten som resten av dagen byr på når du har fått lov til å glede noen.

Jeg vil fortsatt ønske dere alle en fantastisk påske, med eller uten snø og sol. Med eller uten dårlig tid. Nyt og kos dere, det er vel fortjent!

IMG_1127
I disse travle tider er det viktig å ha tid til de som trenger deg mest.

60 år hvor er det blitt av alle årene

Det er gått 60 år siden jeg kom til verden 1. mars i 1957. 60 år på godt og vondt vil mange si, men her har det positive nærmest hatt enerett hos meg. Bildet oppe til høyere er min første dag på skolen, ja det er blitt noen år siden det bildet ble tatt.

Jeg hadde en oppvekst i et trygg hjem med mamma Eva og pappa Jan. 10 år bodde jeg på Hafslundsøya, før ferden gikk til Lande sammen med mine foreldre. Jeg fikk aldri noen søsken, så enebarn og bortskjemt har det blitt.

Da tiden var moden for å rive meg løs, ble det Kurland, Hannestad før Sarpsborg by og Bussevika nå er mine tilholdsteder. Fotball ble det for Hafslund IF og Sarpsborg FK, mens bandyen ble også i Sarpsborg FK. Fotballen til junioralder var over og bandyen litt lenger.

Helt fra tidlig alder samlet jeg på sportsbilder fra aviser og det var nok starten på journalistkarrieren. Ja trangen til å skrive ble så stor at det gikk ut over skolen. 12 år gammel ble de første korte fotballreferatene skrevet i SA. Langt mer jobb ble det i Sarpen i noen år, før freelance jobben fortsatte i SA igjen.

Skole er noe alle må ha med seg og det skulle også jeg nesten. Det gikk greit i første og andre året på gymnaset. Siste året ble det mer jobb en skole i SA og de karakterene er ikke noe å slå i bordet med for mine barn og eventuelt barnebarn.

Stolt av det er jeg ikke, men uten at jeg gjorde det jeg gjorde er jeg ikke sikker på at jeg hadde fått mulighet til å være 40 år i Sarpsborg Arbeiderblad som jeg har vært neste år.

Jeg fikk all den hjelp jeg trengte når jeg gikk på skole, men når jeg strøk var det slutt. Da var det ut å få seg jobb var beskjeden. Spurte pent om jeg kunne få gå på Skjeberg Folkhøyskoles journalist linje. Fikk ja, men måtte selv betale den. Da ble det skole på dagen og kveldsvakter i ett år i Demokraten i Fredrikstad for å betale skolegang å ha lommepenger.

Etter Skjeberg ble det full stilling i Demokraten, litt jobb i VG, før jeg fikk jobb i SA i 1978 på sporten. Der har jeg vært siden, og fristelsene for andre ting har vært der. Kanskje litt for trofast, men årene har bare fløyet i vei, på grunn av at jeg har hatt det så godt i de fleste av disse årene. Alltid er det skjær i sjøen, men man komme over det meste med goviljen.

Det er blitt mange fantastiske mennesker på min reise i jobben, og trives fortsatt like godt som når jeg startet.

Jeg har aldri hatt en dag hvor jeg har mer lyst til å snu meg rundt og sove videre. Gleder meg alltid til en ny dag, som jeg aldri vet hva innebærer. For meg har ingen dag på jobb vært lik.

Uansett jobb eller ikke, er det familie som betyr mest. Den har alltid vært bare fantastisk, selv om den ikke er verdens største er den verdens beste. For meg er familien viktigst, selv om hverdagen aldri helt blir slik jeg ønsker. Jeg skulle så gjerne gjort så mye mer for hver og en av dem, for det fortjener de. Dessverre er timene i døgnet for få, men det betyr kanskje at man selv også har det bra.

De gangene familien er sammen, setter vi ofte kursen for utlandet alle sammen, da er min lille verden fullendt. Når mine nærmeste er friske og nyter hverandres selskap, da er det 100 prosent godt å leve.

Andre ting som har opptatt mye av mitt liv er reiser i inn og utland. Over 40 ganger i Italia og fortsatt ikke lei. Golfen er en annen hobby som tar av tiden i ledige stunder. Med medlemskap både i Norge og Skottland medfører det sine turer til Skottland.

Det er klart man har noen mottoer her i livet. Jeg forsøker  ikke å ta problemer på forskudd. De fleste man lager seg, blir det sjelden noe av. Det gleder meg mere å kunne gjøre andre glade, enn omvendt. Stort sett er humøret intakt og det medfører mye positivitet.

60 år er unnagjort og om jeg ikke allerede er på lånt tid, så er den ikke langt unna. Når sykdom også dukker opp, blir man enda mer bevisst på å ta vare og nyte hver eneste dag.

Det er så mye man skulle ha skrevet i en slik anledning, men dere skal ikke se bort fra at det kommer noen historier i framtiden. Det er mye som er opplevd så langt og ser ikke bort fra at mye mer skal oppleves og nytes.

Livet er for kort som det er, til ikke å nyte den tiden vi har fått tilmålt i vår verden.

 

crail

Det var ikke min tur denne gang

Det er november-måned og jeg er tilbake på jobb etter noen herlige golfdager i St. Andrews og min klubb Crail Golfing Sosiety. En tur for å lade batteriene foran vinteren.

Bare uken etter hjemkomsten, begynte det høyre beinet å vokse. Jeg satt på jobb og kjente at buksa bare ble trangere og trangere. Til slutt var legevakten neste stopp og her ble sykehuset på Kalnes rekvirert neste morgen.

Her ble jeg virkelig tatt på alvor og første tanke var blodpropp, men etter en lang dag ble det klart at kneet lekket leddvann og hadde laget en 20 cm lang syste. For øvrig den nest største som er sett i Norge og bilder som de skal bruke videre. Det ble videre til Moss sykehus og nye herlige mennesker som var der på overtid for meg for å utrede.

Det ble nye undersøkelser, for å finne svar. Etter en senere CT og røntgen var det klart for svarene. Kneet må byttes hvis ikke man får stopp på lekkasjen og smertene er psoriasis leddgikt. Ja, ja tenkte jeg det var surt, men ikke noe man dør av.

Plutselig sier han, vi har funnet noe på lungene dine, tar en telefon til kreftavdelingen på Kalnes. Får en time noen dager senere.

22. desember to dager før julaften var det Kalnes og svarene på lunge bildene. Optimist som jeg stort sett er, var spent på svarene. Der fikk jeg en mitt i trynet.

– Dette ser ikke bra ut. Vi har funnet noe på begge dine lunger.

– Er det kreft?

– Ja, det er det. Den venstre er det lite og kan brennes og cellegift, den andre ser det ut til at lungen går, hvis det ikke er spredning.

Jeg forsto ikke med en gang hva som ble sagt. Først i bilen på sykehusplassen kom reaksjonen. Var det slik livet skulle ende for meg, uten å ha vært syk på noen måte.

Det har blitt et par grusomme måneder for både meg, familie, venner og andre som har brydd seg. Jeg har jobbet meg gjennom tiden mye i Sarpsborg Arbeiderblad, takket være en fantastisk arbeidsgiver og kolleger har jeg kommet gjennom den delen. Uten alle de jeg har rundt meg, hadde det ikke gått så bra som det har gjort.

Det har blitt mye tenking, mange søvnløse netter og mange spørsmål jeg ikke kunne finne svar på. Alt ble uvirkelig og ting jeg skulle gjort hadde ikke noen mening lenger og ble utsatt.

Jeg mener selv jeg har god kontroll på meg selv og tanker. Nå var det ikke jeg som bestemte mer. Å se et bilde av et sykehus eller noe annet som minnet meg om situasjonen gikk jeg i kjelleren om jeg ville eller ikke.

Så fort jul og nyttår var over startet kampen. Det var mye sykehus med CT,  PETCT, vevsprøver fra lunger, ja jeg har nesten ikke oversikt. Det var Kalnes, Moss og Ullevål som opptok tiden.

Når det ser som mørkest ut kan redningen være nærmest. Først kom beskjeden at venstre lunge ikke hadde de farlige bakteriene. Det var ikke spredning av kreften, men noe lyste også skjoldbrukskjertelen og tabletter så ut til å ha stoppet videre voksing i høyre lunge. Jeg skulle vente i tre uker før ny CT skulle tas.

For vel en uke siden kom det en ny telefon fra min overlege på Kalnes.

– Bildene viser at den ikke er blitt større, heller mindre. Vi tar en pause før vi går videre for sammenligning, for dette ser veldig bra ut, Ole-Morten. Vi følger dette opp med nye bilder for å sammenligne framover. Du kan puste ut, dette skal vi fikse.

Jeg trodde jeg hadde drømt, for det tok tid før tårene presset på. Det var godt jeg tok telefonen på stillerommet på jobben.

Det som jeg hadde vært helt sikker på, at det var min tur til å forlate denne jorden, kan nå vise seg at det fortsatt ikke er min tur. For meg vil det alltid være for tidlig, jeg har så mye igjen jeg skulle gjort. Du tror jo aldri at det skal skje med deg, men med kreften blir ingen spart. Har den bestemt seg, spiller det ingen rolle hvem man er.

Jeg har så mange å takke som har vært der for meg. En ting er sikkert, jeg vet ikke hvor heldig jeg er som bor i Norge og har et slikt fantastisk helsevesen. Alle jeg har møtt har gjort alt for meg, jeg ser ut til å være mer enn heldig.

Nå blir den endelig å komme i gang med kneet og psoriasisleddgikten som jeg egentlig kom for. Det var kanskje en mening at disse problemene dukket opp.

Jeg tenker så veldig på alle de som ikke er så heldige og alle rundt dem. Uansett er det ingen som fortjener denne grusomme kreften.

En ting er sikkert, utsett aldri noe du skulle gjort i dag. Du vet ikke om du får gjort det i morgen. Livet har ingen garanti for noen ting!

Se og hør Edvald Boasson Hagen tips og video fra Sarpsborg

Se videoen til Edvald Boasson Hagen som ble laget i Sarpsborg.

Søndag blir Edvald Boasson Hagen å se live i Sarpsborgsammen med Tour of Norway

Edvald var forleden i Sarpsborg for å spille inn en treningsfilm for Hafslund Strøm og sykle litt rundt i byen. Han skal ha sitt eget arrangement på Hafslund Hovegaard for sykkelglade ungdom etter at Tour of Norway er vel i mål med den siste etappen.

Trykk på linken under og hør hans treningstips og sykkelrundtur i Sarpsborg.

Ingen dag blir bedre enn hva du selv gjør den til