Det var ikke min tur denne gang

Det er november-måned og jeg er tilbake på jobb etter noen herlige golfdager i St. Andrews og min klubb Crail Golfing Sosiety. En tur for å lade batteriene foran vinteren.

Bare uken etter hjemkomsten, begynte det høyre beinet å vokse. Jeg satt på jobb og kjente at buksa bare ble trangere og trangere. Til slutt var legevakten neste stopp og her ble sykehuset på Kalnes rekvirert neste morgen.

Her ble jeg virkelig tatt på alvor og første tanke var blodpropp, men etter en lang dag ble det klart at kneet lekket leddvann og hadde laget en 20 cm lang syste. For øvrig den nest største som er sett i Norge og bilder som de skal bruke videre. Det ble videre til Moss sykehus og nye herlige mennesker som var der på overtid for meg for å utrede.

Det ble nye undersøkelser, for å finne svar. Etter en senere CT og røntgen var det klart for svarene. Kneet må byttes hvis ikke man får stopp på lekkasjen og smertene er psoriasis leddgikt. Ja, ja tenkte jeg det var surt, men ikke noe man dør av.

Plutselig sier han, vi har funnet noe på lungene dine, tar en telefon til kreftavdelingen på Kalnes. Får en time noen dager senere.

22. desember to dager før julaften var det Kalnes og svarene på lunge bildene. Optimist som jeg stort sett er, var spent på svarene. Der fikk jeg en mitt i trynet.

– Dette ser ikke bra ut. Vi har funnet noe på begge dine lunger.

– Er det kreft?

– Ja, det er det. Den venstre er det lite og kan brennes og cellegift, den andre ser det ut til at lungen går, hvis det ikke er spredning.

Jeg forsto ikke med en gang hva som ble sagt. Først i bilen på sykehusplassen kom reaksjonen. Var det slik livet skulle ende for meg, uten å ha vært syk på noen måte.

Det har blitt et par grusomme måneder for både meg, familie, venner og andre som har brydd seg. Jeg har jobbet meg gjennom tiden mye i Sarpsborg Arbeiderblad, takket være en fantastisk arbeidsgiver og kolleger har jeg kommet gjennom den delen. Uten alle de jeg har rundt meg, hadde det ikke gått så bra som det har gjort.

Det har blitt mye tenking, mange søvnløse netter og mange spørsmål jeg ikke kunne finne svar på. Alt ble uvirkelig og ting jeg skulle gjort hadde ikke noen mening lenger og ble utsatt.

Jeg mener selv jeg har god kontroll på meg selv og tanker. Nå var det ikke jeg som bestemte mer. Å se et bilde av et sykehus eller noe annet som minnet meg om situasjonen gikk jeg i kjelleren om jeg ville eller ikke.

Så fort jul og nyttår var over startet kampen. Det var mye sykehus med CT,  PETCT, vevsprøver fra lunger, ja jeg har nesten ikke oversikt. Det var Kalnes, Moss og Ullevål som opptok tiden.

Når det ser som mørkest ut kan redningen være nærmest. Først kom beskjeden at venstre lunge ikke hadde de farlige bakteriene. Det var ikke spredning av kreften, men noe lyste også skjoldbrukskjertelen og tabletter så ut til å ha stoppet videre voksing i høyre lunge. Jeg skulle vente i tre uker før ny CT skulle tas.

For vel en uke siden kom det en ny telefon fra min overlege på Kalnes.

– Bildene viser at den ikke er blitt større, heller mindre. Vi tar en pause før vi går videre for sammenligning, for dette ser veldig bra ut, Ole-Morten. Vi følger dette opp med nye bilder for å sammenligne framover. Du kan puste ut, dette skal vi fikse.

Jeg trodde jeg hadde drømt, for det tok tid før tårene presset på. Det var godt jeg tok telefonen på stillerommet på jobben.

Det som jeg hadde vært helt sikker på, at det var min tur til å forlate denne jorden, kan nå vise seg at det fortsatt ikke er min tur. For meg vil det alltid være for tidlig, jeg har så mye igjen jeg skulle gjort. Du tror jo aldri at det skal skje med deg, men med kreften blir ingen spart. Har den bestemt seg, spiller det ingen rolle hvem man er.

Jeg har så mange å takke som har vært der for meg. En ting er sikkert, jeg vet ikke hvor heldig jeg er som bor i Norge og har et slikt fantastisk helsevesen. Alle jeg har møtt har gjort alt for meg, jeg ser ut til å være mer enn heldig.

Nå blir den endelig å komme i gang med kneet og psoriasisleddgikten som jeg egentlig kom for. Det var kanskje en mening at disse problemene dukket opp.

Jeg tenker så veldig på alle de som ikke er så heldige og alle rundt dem. Uansett er det ingen som fortjener denne grusomme kreften.

En ting er sikkert, utsett aldri noe du skulle gjort i dag. Du vet ikke om du får gjort det i morgen. Livet har ingen garanti for noen ting!

Når et menneske snart betyr mindre enn dyr

Jeg må innrømme at jeg lurer litt på hvor vårt rettsvesen og samfunn en dag skal ende. Rettferdighet er det langtfra slik det utvikler seg.

Det jeg sikter til er dommen for de som drepte ulvene. Ett år og åtte måneder innefor murene. Det er flott at de får sin straff og at den blir streng. Men det står jo ikke på noen måte i kontrast til det som ellers skjer i vårt samfunn. Der blir straffene bare kortere å kortere til min store skrekk for tøffere og tøffere forbrytelser.

Voldtekter som ødelegger mennesker og familier for livet, innsest av barn og unge. De slipper unna meg langt mindre straffer i en del saker. Det er da jeg stiller spørsmålet, hvor mye er et menneske verdt. Snart ingen ting etter slike straffeutmålinger som disse.

Her må det være for at dyreelskerne er flinkere til å protestere hver gang det skjer noe. Der vi andre lukker munn, øyne og bare gotar. Har helt klart noe å lære av dem.

Får du en innbrudstyv inn i ditt hjem. Du blir truet og skadet, men skader du den uønskede personen, får du din straff for å verge deg og dine. Skulle du ha brukt et våpen eller noe upassende til å forsvare deg i ditt hjem som du ikke skal ha, kan du være sikker på at du får en lang ferie innenfor murene.

Det er jo ingen straff å bli satt inn, men en lang ferie. Man skal jo ikke gjøre opp for det gale man har gjort i dag, nei man skal tilpasses til man skal ut igjen. Ut igjen før du vet ordet av det og møte de menneskene som aldri vil få det bra igjen. Mennesker som har fått angst, traumer og det som verre er. Mennesker som har fått ødelagt sitt liv og dermed også familier.

Det er jo ikke alltid politet kan komme for å hjelpe med en gang når det trenges. Selvsagt er de der om det er hardere ting, men ikke det som påvirker meg og deg i hverdagen. De er så få og på et helt annet sted når ting skjer hos deg. Borgervern er ikke lovlig, men fortsetter samfunnet slik er jeg sikker på at det vil komme mer og mer. Alle vet at det tildels finnes.

Det er kanskje jeg som tar helt feil her, men samme hvem jeg snakker med så sier de det samme. Folk føler seg utrygge å redde i dagen samfunn. det er på ingen måte bare utendørs, men også i sine egne hjem.

Jeg liker dårlig utviklingen jeg. Dessverre ser det ikke ut til at de som styrer og bestemmer ser det samme som oss mindre i samfunnet. De har jo noen til å passer på seg.

Det har ikke du eller jeg som vanlig arbeider, familiefar og et helt vanlig menneske i dagens samfunn.