Hva klager vi for

Erik Rasmussen

Erik Rasmussen den utrolige

http://www.sa.no/Kreftsyke_Eriks_dr_mmegave_-5-46-35410.html

Det er fredag morgen 6. mars og jeg skal til Halden. Der bor en sarping ved navn Erik Rasmussen. Jo jeg har sett ham i Sparta Amfi, men aldri hilst på ham. Jeg aner ikke hva jeg går til og takk for det!
Det jeg var klar over var at 36 år gamle Erik har kreft og at framtiden er kort.

Han ønsket seg så en orginal Spartadrakt, slik som spillerne har på seg under kamp. Det gikk en forespørsell til Sparta og markedssjef Daniel Björnberg. Han trengte ikke tid på seg, til å si ja og torsdag kveld ble jeg spurt om dette var noe for SA-sporten.

Det å være med å gjøre andre glad, er noe jeg alltid har satt mye høyere enn å få noe selv. Det å kunne glede andre, se en oppriktig glede gjør meg så hjertelig glad. Ikke som på julaften når de rundt deg får sin gave nummer 25 og knapt gidder å åpne den. Folk er missfornøyde for at de ikke har fått nettopp den ene tingen ville ha.

Det er i slike stunder jeg igjen blir enda mer sikker på at mitt motto, lev i dag du kjenner ikke morgendagen bli en enda sterkere del av meg.

Møtet med Erik ble tøft, fantastsik og en time jeg aldri ville vært foruten. Det smilet som bredte seg i ansiktet, da pappa Steinar Rasmussen Bjørge tok fram drakta. Den var signert av samtlige spillere på brystet og bak var det favorittspilleren Henrik Malmströms drakt med navn og nummer han skulle bære.

Det tok litt tid før det gikk opp for ham. Etterpå var han bare et stort glis, han hadde fått noe annet å tenke på enn den triste tiden han er inne i. Hvor lenge han får bære drakta og ikke minst den store drømmen om å få ha den på seg i Sparta Amfi for å se sine helter en siste gang vet ingen.

Likevel gikk jeg ut med smilet om leppene når jeg forlot Erik. Maken til positiv person skal du lete lenge etter.
– Jeg vet det går fort mot slutten jeg, Ole-Morten. Derfor er sekundene jeg lever, like viktig som årene for deg. For guds skyld aldri vent med noe til i morgen, da får du kanskje ikke drømmen oppfylt.

Jeg rakk ikke å komme lenger enn ut på parkeringsplassen og i bilen før tårene begynte å renne. Følte det gikk bra der inne, men utenfor øyekontakt var det brått slutt. Du verden så heldig jeg er som får stå opp om morgenen, gå på jobb og stort sett gjøre ting jeg har lyst til.

Denne tiden med Erik fikk meg til å tenke på alle oss som sutrer for ingen ting hele tiden. Alt er galt og alle er gale. Du har egentlig ingen ting å klage over. Gjør heller det beste ut av hver dag for deg å dine og nyt at du har en framtid. Det er nemlig ikke alle som har det og de er ofte de mest poitive.

Takk for at jeg fikk møte deg Erik, du ga meg en fredag jeg aldri vil glemme

Erik Rasmussen den utrolige

Erik Rasmussen

.
Ha en fantastsik vår alle sammen, husk den kommer aldri igjen!

Det finnes alltid muligheter

Min arbeidsdag i SA, men det blir også noen turer ute i løpet av dagen.

Livet består av både opp og nedturer. Jeg var ikke høy i hatten da akillesen røk tvers av i Italia. En sommerferie som var nøye planlagt med sol, bading, mat, drikke og toppet med mye golf.
Jeg fikk være i herligheten i ni dager. Ni fantastike dager, med det jeg hadde forestilt meg og drømt om. Brøkdelen av sekunder er nok til å velte store lass. Ikke at jeg er blant de tyngste i verden, men mer enn nok når beinet står igjen i ei grop i vannet og overkroppen fortsetter. Da smeller det gett.
Det var da ferien var over, selv om jeg forsøkte å holde ut så lenge som mulig. Da var det tanken på å få komme hjem som var sterkest. Valgte å ikke operere i Italia. For det første skulle jeg ligge mange dager før operasjon å vente og så en del dager etter (lukter litt vel mye reiseforsikring her).
Det ble en lang biltur hjem hvor etappene var korte og overnattningstedene var midt i koselige småbyer. Det var å bli plassert på en fortausrestaurant og der ble jeg til natten kallet.
Vel hjemme har jeg vist meg fram både for lege og sykehus. De mente jeg ikke skulle operere foreløpig. Da er det tre uker i gips, fire uker med skinne. Er det da ikke bedring blir det operasjon og nye tre måneder.
Da kom spørsmålet fra legen, da blir det å holde seg hjemme i ukene framover. Du kan ikke kjøre bil, skal være i ro og stresse helt ned.
Lett å si til meg da og det var en fryktelig nedtur. Jeg mente det måtte være samme hvor jeg satt, om det var hjemme eller på jobb. Fikk endelig et ja og nå var det opp til Sarpsborg Arbeiderblad hva de ønsket.
De hadde begynt å tenke på at jeg ville bli lenge borte. Der var det ja til at jeg skulle jobbe med en gang. De ville gjøre alt for å få det til og halvannen uke er nå unnagjort. Det går helt toppers med en positiv ledelse og kollegaer som er mer enn enestående snille.
Jeg blir hentet om morgen, kjørt rundt til jobbene og brakt hjem om kvelden. Stopper også for at jeg skal få gjort litt matshopping. Syketransport kaller de det her og da kan handicapp brukes for å få meg fram.
Jeg vil bare fram til at det er aldri tjent å gi opp samme hvor tøft det kan se ut. Det finnes alltid muligheter, men du må være villig til å offre noe selv også.
Uten de herlige menneskene rundt meg i SA, familie og andre venner nytter det ikke. Jeg er på den grønne gren, hvor folk hjelper meg.
Kan bare si tusen takk til dere alle. Uten dere hadde det blitt tøffe uker og måneder for meg. Nå lever jeg, føler jeg er til nytte og hva som skjer med beinet det er andre enn jeg som vet. Blir nok bra en dag skal dere see
Fortsett å nyt sommeren. En ting er sikkert, det blir en stund til jeg bader. Kanskje jeg bør holde meg kun på land, men spennning i hvedagen hører med.
Husk aldri gi opp, det finnes løsninger.