I dag er det den 18. april, en dag som ikke vil bli glemt med det første. Det var dagen hvor min venn Erik Rasmussen tapte sin viktigste kamp. Det var ikke en hockey, eller fotballkamp, men den største og viktigste av dem alle, LIVET.
Jeg var så heldig å bli kjent med Erik, da han ønsket seg en hockeykamp i Sparta Amfi. En tøff jobb å høre hans historie om kreften, som allerede hadde vunnet over kroppen. Spørsmålet var bare hvor mye mer han skulle rekke, før han alt for tidlig måtte forlate vår verden.
Det er ikke vanskelig å bli glad i en slik positiv gutt. Full av positivitet selv om det snart var slutt. Jeg skammer meg ofte, når jeg sutrer for nærmest ingen ting. Det er da jeg tenker på Erik og sier til meg selv. Du vet bare ikke hvor heldig du har vært og er i dette livet. Du får lov til å stå opp å gå på jobb hver dag.
Det sitter fortsatt som klistrer, det han sa til meg. Husk Ole-Morten sekunder for meg å nyte i livet, er som år for deg. Nå forstår jeg hva han mente og hvorfor han tok vare på hvert sekund.
Den gleden det var å se i hans øyne hele kvelden i Sparta Amfi. Nettopp den kvelden var den siste store begivenheten han tok del av, før han nå så uvirkelig er borte.
Du gjorde noe med meg Erik, du fikk meg til å se det positive i det meste. Du fikk meg til å sette pris på ting jeg tok helt naturlig tidligere. Det er ikke en selvfølge at vi skal stå opp hver dag og for det meste gjøre det vi har lyst til. Så heldig er jeg og de fleste av dere der ute.
Da får dere også sette pris på det. Som Erik sa til meg, lov meg at du aldri utsetter noe du skulle gjort i dag til i morgen. Da kan det være for sent!
Det blir noe tomt når meldingene fra Erik nå ikke kommer på facebook. Mye handlet om Sparta, men også andre hverdagslige ting. De samtalene har lært meg mye, Erik. De skal jeg ta med meg videre i livet, som en gave fra deg.
Tusen takk
Hvil i fred min venn!
En dag sees vi igjen!
sarpeole 